Psykisk helse og litt mer mas

Hallaisikken!

Jeg sier som en hver profesjonell blogger, sorry for lite blogging i det siste - skal seriøst skjerpe meg assa!

Så so e da!

Tiden flyr, og vi har begynt på et nytt programområde som heter Mental Health, og programmet lever opp til navnet - mental helse er altså i fokus. Vi cruiser rundt med verdens tøffeste og samtidig chille mann, Mr.Msami i en Dalla Dalla og foretar hjemmebesøk hos pasienter rundt i nærområdet (og spiser chapati).

Blidfiser på hjemmebesøk

Psykisk helse i Norge er et tema som jeg så gjerne skulle ønske ikke var så hemmelig og mystisk. Før jeg dro ned hit hadde jeg seks spennende uker i psykiatrien hjemme, og å se hvordan status: psykiatri er her nede så kan jo man trygt si (som med alt annet) at det er store kontraster. Schizofreni rangerer på førsteplass blant topp ti psykiske sykdommer i Tanga og epilepsi regnes også som en psykisk sykdom - selv om det er en nevrologisk sykdom. Heldigvis har TICC dette programmet hvor vi reiser rundt og sjekker hvordan det går med de ulike pasientene i Tangaområdet.  Vi deler ut medisin, og finner ut om de har behov for miljøterapi som kan gjøre hverdagen bedre etc.

Vi har opplevd folk som blir låst inne, og hørt om andre som blir lenket fast. Dette gjelder selvsagt ikke alle tilfeller innenfor psykiatrien her nede, langt ifra, men det forekommer. Jeg gir stor respekt til veldig mange av menneskene jeg møter her nede. Annen hver uke lar de 4 nye hvitinger komme inn i hjemmene deres og lar dem vite alt om hvordan de har det og deres sykdom er ; "Karibuni! (Velkommen til dere)" smiles det etterfulgt av håndtrykk. Jeg har enda ikke blitt bedt om å "komme meg til helvete hjem" eller hørt at jeg må "sendes ut av landet" , til tross for at vi kanskje kommer og forteller hvordan behandlingsmetoder kan gjøres annerledes.  Til videre refleksjon!

Flotteste praksisgjengen!

Forrige torsdag hadde vi en presentasjon om noe vi har fordypet oss i når vi er her nede, og vi fortalte om ideen om et Aktivitet og Rehabiltieringshus for narkomane, pasienter innen psykisk helse etc. En liten fugl har hvisket at det finnes mulig sponsor for dette prosjektet - så blir knallgøy å se om det faktisk kommer igang!

Chapatiblidfis!

Chapati - stekt på bakken i et gjørmehus!
Namnam!

Ellers er praksislivet smud. Vi får kjøpe mye chapati, vår nye livrett. Chapati er en lefse som består av vann, mel og olje. Kjedelig tenker du, hold kjeft tenker jeg - dette er awesome!

Helsesøster kan vi da også være.

To uker med godeste Emmanuel og skolehelsetjeneste over. 

Vi har hatt undersøkelser av mange 3.klassinger på en skole her, hvor alt foregår på swahili. Vi har et spørsmålsskjema og et avkrysningsskjema, og det var bare å fyre løs. "Hæh???!" Var ofte svaret til ungene da swahili ikke er mitt morsmål, men jaggu klarte vi oss greit! Ene dagen måtte vi leke helesøstre ute, da de ikke hadde ledig rom til oss - african style. Dallla dalla er en meget anvendelig sak. 

Mye dårlig tannhygiene her nede, eller generell hygiene om du vil. Det er da det er så supert med dette programmet som vi har vært på, for har de dårlige tenner blir det ordnet tannlegetime sponset av TICC og foreldre blir informert om viktigheten av tannpuss og ikke så masse godteri. Knall i padden, spør du meg!

Så so e da.

Livet putler og går her nede, har 3 og en halv uke igjen på TICC før en deilig uke på Zanzibar, så er det heimatt! Heimatt kjenner jeg blir guddigudd etterhvert, men sånn er jo det alltd når en er på farta.

Men så er jo det digg å ligge i bikini halvveis i november og dø av varme, så det er ikke så særlig synd på meg annet enn at jeg ikke har julebrus tilgjengelig.  

    Klasserom

    Sykt fett med bil

    Skjemaene vi fylte ut

    Synstest utendørs

    Helsesøsterkontoret

    Mr.Jino maleri. "Oh Mr.Jino!"

Livstegn

Enda en uke overstått / vi har visst begynt på en ny.

Forrige uke begynte jeg på et nytt program her nede, School Checkups.

Uken begynte litt bakvendt da vi har hatt langhelg og vært med på tropemedisinkurs, så vi begynte med å følge barn til lege og tannlege. African time, du gode african time - når skal vi bli venner?

Mandag fulgte vi to piker til legen, mye venting. Tirsdag pøøøsregnet det her, og vi fulgte en del barn til tannlegen. Den ene tannlegen var ikke på jobb pga. regnet (dette er helt normalt i Tanzania,  Bergen hadde stoppet opp om vi hadde det slik!) så dagen ble noe amputert. Dagen etter, pøsregn, men jaggu fikk vi kidsa til tannlegen - da var han faktisk på jobb.

     Ikke noe køkultur desverre

   Man taver hvad man haver - innsjø kan kastes stein i

Mye tanntrekking, jeg meldte pass da disse munnn/tanngreiene ikke havner høyest på min "ting-nora-digger-å-gjøre-liste". Men jeg har fungert utmerket med å henge med barna på gangen og roe tannlegeskrekken deres - omsorg er sykepleie det også! 

Helgen har vært tilbragt på Tembo Kijani, etterlengtet avslapping etter to travle uker! Undertegnede har fungert som koldtbord for mygg og insekter, armen min ser litt voldtatt ut.

    Slappe, brune bein! Bente kan skimtes i bakgrunnen

    Life of an allergic

Fortsetter uka med school checkups, litt mer interessant rosablogging neste uke.

Update (Obs. sabla langt innlegg..)

I’m back!

Forrige fredag dro den flotte praksisgruppa mi, evjeappendiksen Kristine og jordmor Hege av sted på en 8 dagers reise til Irente og til Masailandsbyen.  Etter et par timer i bil, et par meter høyere opp og 10 varmegrader lavere var vi fremme på Irente Ecolodge, som ble vårt hjem i 6 dager.  Å kjenne kulde igjen var helt nydelig, men en merker at en er tilpasset varmen når man fryser ved 20 grader.

Klar for langtur i regnskogen!

Dagene i Irente gikk først til en laaang tur i regnskogen. Begrepet regnskog synes jeg er litt diffust, da jeg synes det regner mer i skogene i Bergen enn det gjorde der – men det er vel kanskje ikke det som er poenget. Slappe blidfisen fikk kjenne godt på ulempene med å ikke være godt trent der vi (de andre) spratt rundt i ulendt terreng.  Jeg tror jeg hadde et par nesten-infarkt, og følte meg som en 90 åring på slep. Trening neste stopp.

På besøk på vingård

Vi var også på en vingård hvor vi skulle ha vinsmaking, trodde vi.  Da vi kom frem var jeg overbevist om at dette måtte være årets beste location for skrekkfilm. En gammal gård på fjellet i Tanzania, drevet av en eldre tysk ungkar som hadde passet fint i hovedrollen til denne skrekkfilmen (hvis du leser dette, tyskermannen das is nicht meiningen å fornærmich dich). Han hadde på ingen måte fasiliteter til å ha noe vinsmaking (sikkert fordi kjelleren var full av skrekkfilmting!!) men han hadde en kald flaske vin i kjøleskapet som vi fikk smake på. God var den, og vi kjøpte med oss noen flasker hver (3 esker til sammen), blide og fornøyde.

Klare for praksis!

Etter helgens festligheter med tur og skrekkfilmlocationbesøk vingårdbesøk begynte praksisuka på et barnehjem. Første dagen var i skikkelig Afrikastil kaotisk og upraktisk med informasjon spredt her og der, fordelt i små porsjoner. Velinformerte om det meste fikk vi komme tilbake dagene etterpå for å jobbe der.  I begynnelsen var følelsen av «åååh jeg skal ha med meg fem barn hjem» ganske stor, men det er jaggu merkelig hvor fort en slik følelse forandrer seg etter 3 dager med barn. 

Vi har kost masse med barna og gitt dem masse omsorg – det viktigste stikkordet innenfor sykepleie.

Hvit blidfis på piki piki!

Torsdag, mine gode venner og lesere, bærte turen videre til Masailandsbyen. Her kommer vinflaskene inn i bildet som en negativ faktor (ikke ofte «vin» og «negativ faktor» blir satt sammen). For å komme til Masailandsbyen må man kjøre piki piki. Piki piki er motorsykkel.  Overlast er ikke særs praktisk når man kjører motorsykkel, og vi klasket oss i pannen og lurte på hvor lite gjennomtenkt en kunne bli med 3 esker med vin i tillegg til de to kassene med vann + bagasjen vi hadde med oss. Men hva får man jaggu ikke til for et par flasker vin.

Dinnertime!

 Fremme hos Masaiene ble vi innlosjert i et gjørmehus med to store senger, laget av tre og en skinnfelle. Det ble fyrt opp et bål hvor vi kokte opp til kveldens gourmetmiddag – en kopp med nudler og brød, før vi krøp til køys. Dagen etterpå ble vi kledt opp i masaitøy, og besøkte vi høvdingen i landbyen, en særdeles chill type. Undertegnede så for seg at vi skulle inn i en overdådig stråhytte og møte en streng høvding på sin store game of thrones stol, mens vi bukket og kysset tærne hans i ekstase over å slippe inn. Disse forestillingene stemte overhodet ikke, og ingen måtte ofres som inngangsbillett. Høvdingen kom tuslende og hilste blidt på oss, før han slengte seg ned i en plastikkstol. 

Vi fikk utføre sårstell på han, da han har blitt bitt av en slange tidligere (utdypes ikke nærmere grunnet sarte sjeler som leser dette).

Sykepleierstudent slæsh masai.

Resten av tiden gikk med til å leke med barna (undertegnede har fått sin dose barn for en stund) og å lære dem norske ord. Jeg kan herved bekrefte at det nå finnes noen lendekledde masaibarn som kan si på flytende bergensk «Hallaien!» - jeg er fornøyd. Vi har også danset til Ylvis’ «The Fox»  på masailandsbyen, noe jeg ikke tror mange andre har gjort. 

Blir litt skitten av å kjøre piki piki...

Kwaherini!