Det nærmer seg slutten...

...og HALLAISIKKEN det er faktisk litt godt!


Rare greier hvordan bloggingen starter på 150% og daler ned til "fader, jeg får vel publisere noe" (selv om jeg tror leserantallet synker med bloggmotivasjonen...)

Velkommen til verden!

Siste uken har vi vært så heldige å få en ekstra uke på sykehuset, siden vi ikke fikk denne uken i begynnelsen av oppholdet! Sykehuset er en spennende arena, og etter å ha jobbet 2 sommerferier på Haukeland samt vært i 3 praksisperioder i Arendal har jeg et snev av sykehuserfaring. Å se sykehuset her nede var derfor veldig spennende!

Vi har vært på føden, uten at blidfisen var dehydrert og dårlig, hurra! Jeg fikk sett en fødsel, sammen med flinke jordmorstudenter. Jeg tilbragte også en god stund med en annen førstegangsfødende, som fikk massasje på korsryggen mot smertene (jeg kan være riktig så snill, ser du!). Fikk dessverre ikke vært med på fødselen, men fikk møtt den nybakte mor dagen etterpå og gratulert med en søt guttebebis. De fødende er veldig glade når det kommer mzungo (hvitinger) og hjelper dem med fødsel, da fødselsopplevelsen i Tanzania er en helt annen enn i Norge, med klaps og kjeft.

Blidfis foran HIV-klinikk

Videre har jeg vært på en HIV-klinikk, hvor HIV-positive kommer for check-ups og oppfølging, samt på en klinikk hvor de hadde check-ups for barn av HIV-positive foreldre. Hverdagskost i Afrika, meget fremmed for blidfisen - hvor mange kjenner du som er HIV-positiv?

Blidfis med støvler og venner

Siste dagen i denne uka, fikk vi være på operasjonsstua. Først fulgte vi to gutter med brekte armer, som de skulle dra og fikse litt i (blidfisen blir grønnfisen når det kommer til slikt, ortopedi (ting som har med skjelettet å gjøre) er ikke min greie). Men før dette kom i gang fikk vi komme inn på den STORE operasjonsstua, og jaggu fikk vi vært med på et keisersnitt!

Jordmorspireblidfis var fornøyd. Kirurgene på operasjonsavd. mente at barn som blir født med keisersnitt blir tyver, siden de kommer ut "det vinduet" istedet for den veien *peke ned mellom beina*. Æfrikken vettu.

Skal snart til Zanzibar, så nå bare nyter vi de siste dagene på TICC!

Tipp topp, tommel opp!

Akkurat dette bildet elsker jeg. Rundt om på hele sykehuset henger det lapper under klokker, over bord, kjøleskap etc. med hva de ulike tingene er, på engelsk. Her er altså "table for writing notes". MEN HVA I ALL VERDEN GJØR STIFTEMASKINEN DER DA??? forvirret. haha.

Making them Chapaatiiis

Hallaisikken!

Vi har endelig lært oss å lage det heilauge brød/lefse/helligdom ; chapati!

Mama Mzuu stilte opp som lærer, og vi fikk opplæring i deig, bretting, kjevling og steking! Mzuu var en smålig streng lærer som hørte oss i oppskrifter, lo når vi stolte viste frem det vi trodde var fine chapatis. 

Det hele endte vel opp med at Mzuu gjorde alt selv, da vi var litt trege. Så hun satt og kjevla, mens noen av oss stekte på skift.

"Turn!"

"Oil!"

"Turn, quick!"

"Oil!"

"Turn!"

"Is this done, Mzuu?"

"No!"

"Take it off, its too black!"

Kan vel forklare denne samtalen med at alle kommandoer er Mzuu speaking, og den med spørsmål var oss. Men det bar mye latter, godkjent stor hygge!

    Lise gjør feil, haha

    Ok i Desember!

Dagens outfit.

Hallaisikken

Blir ikke proffblogger av denne jenta, si. Jeg har glemt å vise dagens antrekk tidligere, noe som er en katasteofe for en blogger! 

Uniform. Bukse hvertfall. Glemte å ta bilde når jeg hadde den på, skjønnasje.

Hvorfor har jeg gått i pysjamas idag,si? Haha, er jo sykepleierstudent vettu, og idag har jeg lekt sykepleier på et sykehus, stasestas. Har vært på en barneavdeling, noe som var stor hygge - koste meg riktig så godt. Var heldigvis ikke noe klapp, kos og klem program idag, for den kvota der er full for en stund (jeg høres ut som en heks). Vi fikk henge rundt, men tiden ble brukt mye hos en pasient med alvorlig malariainfeksjon. Du vil ikke ha malaria.  Var mange ganger jeg fikk lyst til å sende sykepleiern tl lunsj og ta over selv, men ydmyke for hvordan ting er her nede svelgte vi et par kameler. Det er ikke greit å bare buse inn med "dette gjør vi i Norge", men vi er blitt knallgode på å stille lure spørsmål ;-)

Ting, det meste, alt? er så annerledes her. Dette var jeg klar over før jeg dro, men det er forskjeller man  ikke kan forberede seg på. Det som er fint er at her har de faktisk et sykehus og dra til, med helsepersonell som hjelper til ved sykdom. Likevel priser jeg meg lykkelig for at noen DNA-kombinasjoner og cellesammensmeltinger bestemte at jeg skulle vokse opp i Norge. Å gi væske til et barn med høy feber er visst ikke noe man gjør her, sånn er livet, "men aaaarh pliiis kan ikke vi bare gjøre det denne gangen daaaa???" - tanker fra idag. 

Sett vekk ifra praksis, så er jo det jaggu desember! Igår så vi "Jul i Svingen", og snille Kristine'ne hadde med importerte pepperkaker og julebrus! Etter middag så vi "The Holiday". Vi prøver så godt vi kan med julestemning, men tror jeg må ta speedstemning fra den 20.des.

Frå eit sjukehus

Frå same sjukehus

   God jul.

Stor hygge!

Slik ser det ut når vi i helgene drar på sandbank, stor hyggefakgor!

På veien drar vi forbi fiskerne med sine fancye fiskebåter (veldig hemlaga!) hygge.

    Blågrønn sjø, huff så ekkelt! Men likevel, stor hygge.

    Stor hygge!

    Destinasjon; sandbank. Stor hygge.

    Krystallklart vann? Stor hygge.

    Cola light (omg pepsi max ikke vær sur fordi jeg er utro, men du fins jo f... ikke her!!) og chips? Passe hygge, blitt feit av slikt.

    "Pike med ihjelstukne brune halvbarberte legger i sand" av Nora Irgens

    Vælkommen til mækdånnæls! 

    Ok pluss.

Psykisk helse og litt mer mas

Hallaisikken!

Jeg sier som en hver profesjonell blogger, sorry for lite blogging i det siste - skal seriøst skjerpe meg assa!

Så so e da!

Tiden flyr, og vi har begynt på et nytt programområde som heter Mental Health, og programmet lever opp til navnet - mental helse er altså i fokus. Vi cruiser rundt med verdens tøffeste og samtidig chille mann, Mr.Msami i en Dalla Dalla og foretar hjemmebesøk hos pasienter rundt i nærområdet (og spiser chapati).

Blidfiser på hjemmebesøk

Psykisk helse i Norge er et tema som jeg så gjerne skulle ønske ikke var så hemmelig og mystisk. Før jeg dro ned hit hadde jeg seks spennende uker i psykiatrien hjemme, og å se hvordan status: psykiatri er her nede så kan jo man trygt si (som med alt annet) at det er store kontraster. Schizofreni rangerer på førsteplass blant topp ti psykiske sykdommer i Tanga og epilepsi regnes også som en psykisk sykdom - selv om det er en nevrologisk sykdom. Heldigvis har TICC dette programmet hvor vi reiser rundt og sjekker hvordan det går med de ulike pasientene i Tangaområdet.  Vi deler ut medisin, og finner ut om de har behov for miljøterapi som kan gjøre hverdagen bedre etc.

Vi har opplevd folk som blir låst inne, og hørt om andre som blir lenket fast. Dette gjelder selvsagt ikke alle tilfeller innenfor psykiatrien her nede, langt ifra, men det forekommer. Jeg gir stor respekt til veldig mange av menneskene jeg møter her nede. Annen hver uke lar de 4 nye hvitinger komme inn i hjemmene deres og lar dem vite alt om hvordan de har det og deres sykdom er ; "Karibuni! (Velkommen til dere)" smiles det etterfulgt av håndtrykk. Jeg har enda ikke blitt bedt om å "komme meg til helvete hjem" eller hørt at jeg må "sendes ut av landet" , til tross for at vi kanskje kommer og forteller hvordan behandlingsmetoder kan gjøres annerledes.  Til videre refleksjon!

Flotteste praksisgjengen!

Forrige torsdag hadde vi en presentasjon om noe vi har fordypet oss i når vi er her nede, og vi fortalte om ideen om et Aktivitet og Rehabiltieringshus for narkomane, pasienter innen psykisk helse etc. En liten fugl har hvisket at det finnes mulig sponsor for dette prosjektet - så blir knallgøy å se om det faktisk kommer igang!

Chapatiblidfis!

Chapati - stekt på bakken i et gjørmehus!
Namnam!

Ellers er praksislivet smud. Vi får kjøpe mye chapati, vår nye livrett. Chapati er en lefse som består av vann, mel og olje. Kjedelig tenker du, hold kjeft tenker jeg - dette er awesome!

Helsesøster kan vi da også være.

To uker med godeste Emmanuel og skolehelsetjeneste over. 

Vi har hatt undersøkelser av mange 3.klassinger på en skole her, hvor alt foregår på swahili. Vi har et spørsmålsskjema og et avkrysningsskjema, og det var bare å fyre løs. "Hæh???!" Var ofte svaret til ungene da swahili ikke er mitt morsmål, men jaggu klarte vi oss greit! Ene dagen måtte vi leke helesøstre ute, da de ikke hadde ledig rom til oss - african style. Dallla dalla er en meget anvendelig sak. 

Mye dårlig tannhygiene her nede, eller generell hygiene om du vil. Det er da det er så supert med dette programmet som vi har vært på, for har de dårlige tenner blir det ordnet tannlegetime sponset av TICC og foreldre blir informert om viktigheten av tannpuss og ikke så masse godteri. Knall i padden, spør du meg!

Så so e da.

Livet putler og går her nede, har 3 og en halv uke igjen på TICC før en deilig uke på Zanzibar, så er det heimatt! Heimatt kjenner jeg blir guddigudd etterhvert, men sånn er jo det alltd når en er på farta.

Men så er jo det digg å ligge i bikini halvveis i november og dø av varme, så det er ikke så særlig synd på meg annet enn at jeg ikke har julebrus tilgjengelig.  

    Klasserom

    Sykt fett med bil

    Skjemaene vi fylte ut

    Synstest utendørs

    Helsesøsterkontoret

    Mr.Jino maleri. "Oh Mr.Jino!"

Livstegn

Enda en uke overstått / vi har visst begynt på en ny.

Forrige uke begynte jeg på et nytt program her nede, School Checkups.

Uken begynte litt bakvendt da vi har hatt langhelg og vært med på tropemedisinkurs, så vi begynte med å følge barn til lege og tannlege. African time, du gode african time - når skal vi bli venner?

Mandag fulgte vi to piker til legen, mye venting. Tirsdag pøøøsregnet det her, og vi fulgte en del barn til tannlegen. Den ene tannlegen var ikke på jobb pga. regnet (dette er helt normalt i Tanzania,  Bergen hadde stoppet opp om vi hadde det slik!) så dagen ble noe amputert. Dagen etter, pøsregn, men jaggu fikk vi kidsa til tannlegen - da var han faktisk på jobb.

     Ikke noe køkultur desverre

   Man taver hvad man haver - innsjø kan kastes stein i

Mye tanntrekking, jeg meldte pass da disse munnn/tanngreiene ikke havner høyest på min "ting-nora-digger-å-gjøre-liste". Men jeg har fungert utmerket med å henge med barna på gangen og roe tannlegeskrekken deres - omsorg er sykepleie det også! 

Helgen har vært tilbragt på Tembo Kijani, etterlengtet avslapping etter to travle uker! Undertegnede har fungert som koldtbord for mygg og insekter, armen min ser litt voldtatt ut.

    Slappe, brune bein! Bente kan skimtes i bakgrunnen

    Life of an allergic

Fortsetter uka med school checkups, litt mer interessant rosablogging neste uke.

Update (Obs. sabla langt innlegg..)

I’m back!

Forrige fredag dro den flotte praksisgruppa mi, evjeappendiksen Kristine og jordmor Hege av sted på en 8 dagers reise til Irente og til Masailandsbyen.  Etter et par timer i bil, et par meter høyere opp og 10 varmegrader lavere var vi fremme på Irente Ecolodge, som ble vårt hjem i 6 dager.  Å kjenne kulde igjen var helt nydelig, men en merker at en er tilpasset varmen når man fryser ved 20 grader.

Klar for langtur i regnskogen!

Dagene i Irente gikk først til en laaang tur i regnskogen. Begrepet regnskog synes jeg er litt diffust, da jeg synes det regner mer i skogene i Bergen enn det gjorde der – men det er vel kanskje ikke det som er poenget. Slappe blidfisen fikk kjenne godt på ulempene med å ikke være godt trent der vi (de andre) spratt rundt i ulendt terreng.  Jeg tror jeg hadde et par nesten-infarkt, og følte meg som en 90 åring på slep. Trening neste stopp.

På besøk på vingård

Vi var også på en vingård hvor vi skulle ha vinsmaking, trodde vi.  Da vi kom frem var jeg overbevist om at dette måtte være årets beste location for skrekkfilm. En gammal gård på fjellet i Tanzania, drevet av en eldre tysk ungkar som hadde passet fint i hovedrollen til denne skrekkfilmen (hvis du leser dette, tyskermannen das is nicht meiningen å fornærmich dich). Han hadde på ingen måte fasiliteter til å ha noe vinsmaking (sikkert fordi kjelleren var full av skrekkfilmting!!) men han hadde en kald flaske vin i kjøleskapet som vi fikk smake på. God var den, og vi kjøpte med oss noen flasker hver (3 esker til sammen), blide og fornøyde.

Klare for praksis!

Etter helgens festligheter med tur og skrekkfilmlocationbesøk vingårdbesøk begynte praksisuka på et barnehjem. Første dagen var i skikkelig Afrikastil kaotisk og upraktisk med informasjon spredt her og der, fordelt i små porsjoner. Velinformerte om det meste fikk vi komme tilbake dagene etterpå for å jobbe der.  I begynnelsen var følelsen av «åååh jeg skal ha med meg fem barn hjem» ganske stor, men det er jaggu merkelig hvor fort en slik følelse forandrer seg etter 3 dager med barn. 

Vi har kost masse med barna og gitt dem masse omsorg – det viktigste stikkordet innenfor sykepleie.

Hvit blidfis på piki piki!

Torsdag, mine gode venner og lesere, bærte turen videre til Masailandsbyen. Her kommer vinflaskene inn i bildet som en negativ faktor (ikke ofte «vin» og «negativ faktor» blir satt sammen). For å komme til Masailandsbyen må man kjøre piki piki. Piki piki er motorsykkel.  Overlast er ikke særs praktisk når man kjører motorsykkel, og vi klasket oss i pannen og lurte på hvor lite gjennomtenkt en kunne bli med 3 esker med vin i tillegg til de to kassene med vann + bagasjen vi hadde med oss. Men hva får man jaggu ikke til for et par flasker vin.

Dinnertime!

 Fremme hos Masaiene ble vi innlosjert i et gjørmehus med to store senger, laget av tre og en skinnfelle. Det ble fyrt opp et bål hvor vi kokte opp til kveldens gourmetmiddag – en kopp med nudler og brød, før vi krøp til køys. Dagen etterpå ble vi kledt opp i masaitøy, og besøkte vi høvdingen i landbyen, en særdeles chill type. Undertegnede så for seg at vi skulle inn i en overdådig stråhytte og møte en streng høvding på sin store game of thrones stol, mens vi bukket og kysset tærne hans i ekstase over å slippe inn. Disse forestillingene stemte overhodet ikke, og ingen måtte ofres som inngangsbillett. Høvdingen kom tuslende og hilste blidt på oss, før han slengte seg ned i en plastikkstol. 

Vi fikk utføre sårstell på han, da han har blitt bitt av en slange tidligere (utdypes ikke nærmere grunnet sarte sjeler som leser dette).

Sykepleierstudent slæsh masai.

Resten av tiden gikk med til å leke med barna (undertegnede har fått sin dose barn for en stund) og å lære dem norske ord. Jeg kan herved bekrefte at det nå finnes noen lendekledde masaibarn som kan si på flytende bergensk «Hallaien!» - jeg er fornøyd. Vi har også danset til Ylvis’ «The Fox»  på masailandsbyen, noe jeg ikke tror mange andre har gjort. 

Blir litt skitten av å kjøre piki piki...

Kwaherini!

Mobil helsestasjon!

Må tørre å påstå at jeg har fått litt farve.

Vi har hatt langhelg, så da har vi kort uke i praksis. Praksistema for denne veko er "mobil helsestasjon" og jommen sa jeg smør, det er akkurat det det er.  Vi hoppet inn en gjeng i en dalladalla (minibuss for de som enda ikke har oppdatert swahiliferdighetene sine) og hadde med oss en eske med utstyr til sårstell, malariatester etc. Det var reklamert på et tre om at vi skulle komme dit idag og at vi kommer imorgen, og etterhvert kom det masse folk.

Bilhelsestasjon

En del av de tilstrømmende var bare tilskuere som ville få med seg hva som skjedde, alltid kjekt når noe skjer på småsteder (har en del distriktlesere så dere vet nok hva jeg snakker om, høhø). Noen kom med sårskader som ble flittig renset av den fine gjengen i hvitt, og noen ble testet for malaria (ingen positive, hurraaa!!).
En og en annen geit løp forbi, og høner og haner tråkket likegyldige forbi oss der vi stod under et tre - african style.

Bilen ble flittig brukt som undersøkelses/prøvetakelsesrom. I baksetet ble sår og hud undersøkt, mens i førersetet tok meg og Bente malariaprøver. "Man taver hvad man haver" - et flittig brukt motto fra min side under oppholdet her.

Prøvetakingskontoret

Medisinmannen var også med oss og hjalp til med de som kom pga. soppinfeksjoner i huden, og gav dem medisinen de skal ha. Dette var selvsagt medisinmannens egen medisin, ikke noe i flotte embalasjer her, men er likevel fullverdig medisin som skal hjelpe.

Kommunikasjon er jo et viktig ledd innenfor sykepleie, noget som ikke alltid er like lett når man selv har norsk og engelskferdigheter, og de man møter har swahiliferdigheter. Lenge leve kroppsspråk og tolker!

Gangstakids!

Bursdag, Safari og hygge!

Skal sei, jeg har jaggu blitt 18 år en gang til! Denne gangen ble årets høydepunkt feiret i Afrika, men må si at bursdagsnedtellingen og bursdagsfokuset har vært merkverdig lavt dette året, sammenlignet med tidligere år. Dette skal det selvsagt føres avvik på.  Selveste dagen ble feiret på en nydelig plass med navnet Tembo Kijani, og om du plutselig skulle ta en helgetur til Tanzania så ville jeg på aller sterkeste vis anbefalt deg å reise akkurat dit.

Her oppe bodde jeg og Lisbeth!

Slik feiret jeg bursdag (litt varmt da vettø)

Stedet drives av et par, hvor herremannen er fra Israel, konemor er fra Tyskland og den skjønne datteren deres Timna er en god blanding som er oppvokst i Tanzania. Hun er fire år gammel og kan hebraisk, tysk, engelsk og swahili - og vi er mektig imponert.

Romantisk for to babes.

Mandagen ankom vi lodgen og skjønte snapt at her skulle hyggefaktoren maksimeres til det fulle. Dagen ble brukt til sviing av svoren og inntakelse av mat for å holde svoren i sin vante form (skal ikke ha noe slanking her til gårds). En perfekt bursdagsfeiring.

Elvsafari - hippos and crocodiles.

Tirsdag stod vi opp før fuglene hadde rukket å kvitre sitt første kvekk, og var 15 timer på safari i Sadaani. Vi var maks heldige, hvor vi så elefant, løve, flodhest, krokodille, gnu og mange andre safaridyr. God stemning. Veldig spenstig når vi møtte løvene på slutten av safarien, for bare et par sekunder før vi oppdaget dem ymtet Lisbeth at hun egentlig måtte veeeldig tisse og hadde tenkt å be om et tissestopp. Godt at hun holdt linjen et par sekunder, ellers kunne hun risikert å tisse foran løvene med en svært mulig rumpeamputasjon. Kvelden gikk selvsagt til matinntak og bruskonsumering før vi utslitte safarigjengere sovnet fort i trehyttene våres, som forøvrig ikke hadde fullstendig vegg på ene siden. Smålig redd for apebesøk mens jeg tisset, men det gikk greit.

Så ca 100 giraffer 

Humansafari