Update (Obs. sabla langt innlegg..)

I’m back!

Forrige fredag dro den flotte praksisgruppa mi, evjeappendiksen Kristine og jordmor Hege av sted på en 8 dagers reise til Irente og til Masailandsbyen.  Etter et par timer i bil, et par meter høyere opp og 10 varmegrader lavere var vi fremme på Irente Ecolodge, som ble vårt hjem i 6 dager.  Å kjenne kulde igjen var helt nydelig, men en merker at en er tilpasset varmen når man fryser ved 20 grader.

Klar for langtur i regnskogen!

Dagene i Irente gikk først til en laaang tur i regnskogen. Begrepet regnskog synes jeg er litt diffust, da jeg synes det regner mer i skogene i Bergen enn det gjorde der – men det er vel kanskje ikke det som er poenget. Slappe blidfisen fikk kjenne godt på ulempene med å ikke være godt trent der vi (de andre) spratt rundt i ulendt terreng.  Jeg tror jeg hadde et par nesten-infarkt, og følte meg som en 90 åring på slep. Trening neste stopp.

På besøk på vingård

Vi var også på en vingård hvor vi skulle ha vinsmaking, trodde vi.  Da vi kom frem var jeg overbevist om at dette måtte være årets beste location for skrekkfilm. En gammal gård på fjellet i Tanzania, drevet av en eldre tysk ungkar som hadde passet fint i hovedrollen til denne skrekkfilmen (hvis du leser dette, tyskermannen das is nicht meiningen å fornærmich dich). Han hadde på ingen måte fasiliteter til å ha noe vinsmaking (sikkert fordi kjelleren var full av skrekkfilmting!!) men han hadde en kald flaske vin i kjøleskapet som vi fikk smake på. God var den, og vi kjøpte med oss noen flasker hver (3 esker til sammen), blide og fornøyde.

Klare for praksis!

Etter helgens festligheter med tur og skrekkfilmlocationbesøk vingårdbesøk begynte praksisuka på et barnehjem. Første dagen var i skikkelig Afrikastil kaotisk og upraktisk med informasjon spredt her og der, fordelt i små porsjoner. Velinformerte om det meste fikk vi komme tilbake dagene etterpå for å jobbe der.  I begynnelsen var følelsen av «åååh jeg skal ha med meg fem barn hjem» ganske stor, men det er jaggu merkelig hvor fort en slik følelse forandrer seg etter 3 dager med barn. 

Vi har kost masse med barna og gitt dem masse omsorg – det viktigste stikkordet innenfor sykepleie.

Hvit blidfis på piki piki!

Torsdag, mine gode venner og lesere, bærte turen videre til Masailandsbyen. Her kommer vinflaskene inn i bildet som en negativ faktor (ikke ofte «vin» og «negativ faktor» blir satt sammen). For å komme til Masailandsbyen må man kjøre piki piki. Piki piki er motorsykkel.  Overlast er ikke særs praktisk når man kjører motorsykkel, og vi klasket oss i pannen og lurte på hvor lite gjennomtenkt en kunne bli med 3 esker med vin i tillegg til de to kassene med vann + bagasjen vi hadde med oss. Men hva får man jaggu ikke til for et par flasker vin.

Dinnertime!

 Fremme hos Masaiene ble vi innlosjert i et gjørmehus med to store senger, laget av tre og en skinnfelle. Det ble fyrt opp et bål hvor vi kokte opp til kveldens gourmetmiddag – en kopp med nudler og brød, før vi krøp til køys. Dagen etterpå ble vi kledt opp i masaitøy, og besøkte vi høvdingen i landbyen, en særdeles chill type. Undertegnede så for seg at vi skulle inn i en overdådig stråhytte og møte en streng høvding på sin store game of thrones stol, mens vi bukket og kysset tærne hans i ekstase over å slippe inn. Disse forestillingene stemte overhodet ikke, og ingen måtte ofres som inngangsbillett. Høvdingen kom tuslende og hilste blidt på oss, før han slengte seg ned i en plastikkstol. 

Vi fikk utføre sårstell på han, da han har blitt bitt av en slange tidligere (utdypes ikke nærmere grunnet sarte sjeler som leser dette).

Sykepleierstudent slæsh masai.

Resten av tiden gikk med til å leke med barna (undertegnede har fått sin dose barn for en stund) og å lære dem norske ord. Jeg kan herved bekrefte at det nå finnes noen lendekledde masaibarn som kan si på flytende bergensk «Hallaien!» - jeg er fornøyd. Vi har også danset til Ylvis’ «The Fox»  på masailandsbyen, noe jeg ikke tror mange andre har gjort. 

Blir litt skitten av å kjøre piki piki...

Kwaherini!